Diskusjonen om mammablogging/interiørblogging dukker opp med jevne mellomrom. Jeg kjenner at jeg blir like oppgitt hver gang. Kritikerne mener vi fremstiller oss selv i ovrdrevent positivt lys. Vi er personer som baker cupcakes hele tiden og vi tar bilder av blomster. Vi er supermennesker uten problemer, og vi er alle akkurat like overfladiske og grunne.
Det er mange ting jeg ikke blogger om.
Jeg blogger ikke om haugene med skittentøy, eller om dager som er så slitsomme at man har mest lyst til å sette seg ned å grine. Jeg blogger ikke om at mine en gang fine hvitmalte gulv ikke er så fine eller hvite lenger. Jeg blogger ikke om katten som røyter noe så sinnsykt at jeg burde støvsuge hverdag, men at jeg ikke gjør det.
Jeg blogger ikke om posene med uparede sokker som ligger innerst i skapet. Jeg blogger ikke om sure barn eller krangler med mannen.
Jeg blogger ikke om jobb, nyheter eller tragedier.
Det betyr ikke at det ikke finnes i mitt liv.
Jeg blogger om ting som gjør alt slitet vært det.
Jeg blogger om lyspunktene i hverdagen, om små glimt av lykke. Jeg blogger om ting jeg vil huske og om ting som inspirerer meg. Så om det betyr å ta bilde av en kopp te, en bukett blomster, ei ny pute eller et søtt bilde av min nydelige datter, så gjør jeg det.
Jeg viser bilder fra de gode tingene i min hverdag. Det betyr ikke at hverdagen min leves på en rosa sky.
Bloggen er bloggen, livet er noe helt annet:)
